Tursyklingslaugets nyttårstur 2016
Nyttårsturen var behørig planlagt: Syklene skulle parkeres ved Katnosdammen og vi skulle ta oss mot Spålen for en natt i telt. Dagen etter skulle vi returnere til Katnosdammen, der vi skulle feire årets siste timer med bakalao og tre liter rødvin før en natt på en varm hytte. Så ble Grunde syk.

Sofahelten er sterk i meg, og jeg var i ferd med å innfinne meg med nyttårsaften i horisontalen i eget hjem før den dårlige samvittigheten og etter en stund rastløsheten ble så stor at jeg ikke orket mer. Alt stod pakket og klart i gangen. Chiquita ble lastet, og turen ble lagt på oppdagelsesferd til Rottungen, med eller uten overnatting.

Sofaslitingen hadde sin pris i at det ble travle minutter før mørket kom. Alt er vått i skogen nå, og bålet ble aldri ordentlig varmt. Jeg fikk i meg nyttårsmiddagen – Real turmat storfegryte (terningkast 4) – gjorde kveldsstellet og reflekterte over ting som burde konkluderes her i livet mens jeg telte minuttene til det som er en akseptabel leggetid selv i skogen. Klokka var kvart på åtte da jeg skulle gjøre en siste omstabling i bålet da jeg syntes å høre noen rope navnet mitt fra andre siden av Rottungen.

Jeg hadde selvsagt blitt gal, men så syntes jeg noen ropte igjen. Man vet aldri hva slags farer som lurer i skogen, så jeg ville selvsagt ikke svare. Det var sikkert en annen Stian de skulle ha tak i. I stedet brukte jeg sykkellykta for å se utover vannet og fikk svar av en annen lykt. ”Grunde?” hvisket jeg. Lyd bærer visst godt også over is, og svaret var bekreftende. Influensa stopper tydeligvis ikke denne karen. Eller som han sa etter en svært forsiktig innsjøpassering: Den mentale helsen var ikke på topp av å ligge hjemme den kvelden.

Så det som var en kald, halvveis miserabel kveld, ble noe helt annet med godt selskap. Selv veden ble tørr da Grunde kom, og bålet fikk til slutt en akseptabel størrelse. Da var det ikke så farlig heller at jeg hadde slått opp teltet på en ganske stor kul.
15 photos · 9 views