flickr-free-ic3d pan white
View allAll Photos Tagged nyttig

Tema fotosöndag Hälsa. Får du i dig dina 500 g frukt och grönsaker om dagen?

Beskrivelse / Description: Hentet fra "Arkiv for Læsning af blandet Indhold, eller Norsk Penning-Magazin: et Skrift til Oplysning, Underholdning og nyttige Kundskabers Udbredelse"

Dato / Date: utgitt 1835 / published 1835

Sted / Place: Canada, Melvilleøya

Utgiver / Publisher: H. T. Winthers Forlag

Digital kopi av original / Digital copy of original: Litografi

Eier / Owner Institution: Nasjonalbiblioteket / National Library of Norway

Lenke / Link: www.nb.no

Bildesignatur / Image Number: blds_03778

"Bolivia fortsätter att dagligen sätta mitt tålamod på prov. Jag tror dock att det är en nyttig erfarenhet som jag kan ta med mig hem till Sverige. I framtiden kanske jag till och med kan undvika att behöva gå lika många varv runt kvarteret eller nöta ut parkbänkarna bara på grund av att jag har stressat, och det alldeles i onödan? Men jag erkänner att det också kommer att bli ganska skönt att komma hem till Sverige igen, där jag vet att om en säger klockan sju så menar en klockan sju och inte halv nio."

 

För mer information om volontärresan till Bolivia med Frida Brännlund, gå på www.svalorna.blogspot.se/

 

Besök även vår hemsida för mer information om volontärarbetet i Bolivia: svalorna.se/index.php?q=verksamhet

Bidrag till "Illusion" för Fotosöndag!

 

Jag vill gärna ha konstruktiv kritik på mina bilder. Beröm är fantastiskt och utvecklande kommentarer är fantastiskt nyttigt!

  

1 Likes on Instagram

  

"Småsaker til sydamen" Onlinekurs i 4 deler.

Koselige små-dupeditter :-) Stort sett håndsøm.

Små, nyttige ting til sysakene våre. Kombinert håndsøm og maskinsøm. Delene er dekorert med engelsk papirsøm (1/2" hexagon) og yo-yo'er. (Modellene kan også lages uten denne pynten)

Str: Rund boks: 3 ¼" x 3 ½" (b x h).

Nålepute: 3 ¼" (diameter)

Nålebrev: 2 ½" x 4 ½" (b x h).

Sakse-etui: 3 ½" x 5 ½" (b x h)

  

Eller her: www.bentemalmquilte-design.com/3.html

Mandag fikk vi den triste beskjeden om at Bill er borte. Det synes ikke lenge siden Billie hadde fått valpene sine, 24.august 1997. Bamse og Bill ble værende hos Kari og Brynjulf alle sine år, og derfor har det blitt mange gode stunder sammen også. Bill og jeg hadde et spesielt forhold, han var en "misforstått" kar som manglet litt sosial kompetanse... Selv om han brummet når det kom folk var han ikke sint og ville bare mest av alt i hele verden ha kos og nærhet. Bill foretrakk å samarbeide med damer, også på jakt, hvilket har gitt mange gode opplevelser å tenke tilbake på. I høst var han hos oss i vel to uker da Brynjulf var innlagt på sykehus, vi koste oss sammen alle fire! Men nå var kroppen utslitt, hjertet fungerte ikke som det skulle og det var ingen vei utenom det siste besøket hos dyrlegen. 12 år har gått, en helt normal levetid for elghunder, og et godt liv har han levd, men det synes så kort tid siden jeg satt med hele kullet i fanget og en etter en åpnet øynene sine for første gang en dag i september 1997...

 

HUNDENS 10 BUD

 

1. I løpet at de 10-12 år som jeg forventer å leve, vil jeg gi deg mye hengivenhet og glede - forsøk å gi meg noe igjen.

2. Du har dine venner, ditt arbeid og dine interesser, jeg har kun deg. Ikke la meg være for mye alene.

3. Neste gang du få lyst å slå meg, husk at mine kjever kunne med letthet bite over din hånd, men gjør jeg bruk av min makt?

4. Jeg er ikke et menneske. Du må verdsette meg for mine egenskaper som hund.

5. Faste regler gjør meg trygg og det er din oppgave å være konsekvent når du lærer meg disse.

6. Jeg er ikke skapt for å holde meg for mye i ro - jeg MÅ mosjoneres.

7. Jeg liker å arbeide - lær meg noe nyttig.

8. Jeg kan bli skremt mens jeg hviler - ikke la andre forstyrre meg da.

9. Det hender at du har dine dårlige dager, men husk at jeg kan også ha mine.

10. Når jeg blir skrøpelig og ikke lenge kan glede meg over hverdagen, la meg gå til hvile på en ærverdig måte.

Drack ett par gånger ur flaskan mitten, nyttigt?

Slånbär är en näringsbomb i form av vitaminer, mineraler och antioxidanter. Under hösten kan man plocka superbäret och snabbt göra nyttig saft. Om man vågar...

Slånbär växer på buskar som växer i täta snår och har många vassa taggar. Därför kan bärblockandet bli smärtsamt om du inte har heltäckande kläder på dig. På hösten får buskarna blåsvarta bär, som påminner om blåbär i färgen men är betydligt större. Slånbären innehåller garvsyra som ger en kärv och bitter smak, men när temperaturen går ner under noll omvandlas garvsyran och den bittra smaken försvinner. Därför är slånbären optimala att plocka när de har frusit. Det går även att plocka slånbären och sedan ta bort garvsyran genom att lägga bären i fysen i en eller två dagar.

Saften är utsökt god och finns att köpa från lokala safttillverkare på flera platser i landet. Bären används även för att smaksätta alkoholhaltiga drycker, framförallt likör som till exempel pacharán.

Jeg fandt en nyttig kasse i en genbrugsbutik

Øvelse / demonstrasjon sammen med 6 personer fra kristiansand kajakklubb. Det var en veldig nyttig og lærerik dag for alle som var med. Vi prøvde oss på følgende senarioer; Skulder ut av ledd, padler i vannet nærme land (bruk av kasteline), kajakk i grind med og uten person, radio peiling, søk i grov sjø (utenfor Oksøy).

Her kommer det smånytt og nyttig informasjon

Title: Av hvalfangstens historie

Identifier: avhvalfangstensh00rist

Year: 1922 (1920s)

Authors: Risting, Sigurd, 1870-

Subjects: Whaling

Publisher: Kristiania : J. W. Cappelen

Contributing Library: Smithsonian Libraries

Digitizing Sponsor: Smithsonian Libraries

  

View Book Page: Book Viewer

About This Book: Catalog Entry

View All Images: All Images From Book

 

Click here to view book online to see this illustration in context in a browseable online version of this book.

  

Text Appearing Before Image:

SPITSBERGEN 247 hval, hvorav der blev kokt ut 1 960 fat olje. Ekspeditionen maatte saaledes betegnes som meget vellykket, idet den i Økonomisk hen- seende bragte et pent overskud og desuten bragte saavel ledere som utrustere en betydelig erfaring, som det nu gjaldt at nyttig- gjøre. Man hadde nu skaffet sig sikkerhet for at ideen med det flytende kokeri var praktisk gjennemførlig. Det stod bare igjen

 

Text Appearing After Image:

Blaahval noget opblaast av indre forbrænding. Bell Sound, Spitsbergen. at gjøre utrustningen mere komplet og fuldkommen, og indret- ningen mere letvint og effektiv i enhver henseende. Selve fartøiet maatte være større og rummeligere, og det hele maatte søkes lagt an paa en hurtigere avflænsning og kok- ning. Der maatte skapes muligheter for tilgodegjørelse av en forholdsvis stor fangst, for driftsutgiftene blev store, og man kunde blot faa nyttiggjort spæklaget av de fangede hval. Alt dette stod imidlertid de ledende mænd inden aktieselskapet klart for øie, og da man ikke betænknte sig paa at gjøre forsøket om igjen, gik man straks igang med at utruste den næste ekspe- dition bedre, idet man til kokeri indkjøpte en ca. 1500 tons damper, som fik navnet «Admiralen». «Admiralen» fik sin indredning ved Framnes mek. verksted

  

Note About Images

Please note that these images are extracted from scanned page images that may have been digitally enhanced for readability - coloration and appearance of these illustrations may not perfectly resemble the original work.

4.45 gick jag upp och packade ihop det sista och begav mig ner till receptionen i hostlet. Vi var nämligen tvungna att byta rum och fick därför checka ut på morgonen och sen in igen på kvällen.

 

Hela dagen gick i vandringens tecken. 5.30 hämtade en buss upp oss utanför hostlet och körde oss till Tongariro National Park, världens näst äldsta nationalpark. Vi fick en karta och lite nyttig information innan chauffören släppte ut oss på stigarna.

 

Stigen vi alla gick var 19,4 km lång. Till en början var det ganska lätt terräng och underlag men just avståndet var det som kändes oroande. Jag tror aldrig jag gått så långt förut nämligen.

 

På detta spår kunde man också välja att göra en liten avstickare och bestig ett av de två bergen. Vi valde såklart Ngauruhoe Summit, berget som också är känt som Mount Doom. Avståndet till toppen var inte angivet men beräknad tid var 3 timmar fram och tillbaka. Chauffören hade varnat oss och sagt att det berget inte var för några nybörjare att bestiga, speciellt inte om man redan innan bestigningen kände sig utmattad.

 

Vi alla tre valde i alla fall att försöka. Och jägarns vilket berg det var! Jag tror aldrig jag vandrar så brant tidigare. Heller inte på underlaget som mestadels var grus och småstenar. Man fick hela tiden ha ett vakande öga uppåt för att undvika att få rullande stenar på sig, något som tydligen händer titt som tätt.

 

Bestigningen tycktes aldrig ta slut och det jobbigaste var att inte kunna se slutet och toppen av berget. När jag väl kom upp var det en underbar känsla av lättnad. Utsikten var helt otrolig, som ni kan se i videon. Vi åt lite mellanmål och hällde i oss vatten innan vi tog oss ner och återgick till huvudspåret igen.

 

Under vandringen bjöds jag på några av de finaste utsikter jag haft naturväg under mitt 21-åriga liv. Allt från superklara sjöar till inaktiva vulkaner och rykande källor.

 

På bussen hem var vi alla helt döda. Solen stekte hela dagen och vi gick ju över 2 mil. Det blev i princip bas matlagning, lite tvättning och den sängen.

 

Då ska man vara nyttig.

Jag hyrde en cykel de två kvarvarande dagarna för att kunna ta mig runt ön så smidigt och billigt som möjligt (öns omkrets vara bara 32km, så det var en trevlig och nyttig runda jag gjorde varje morgon innan solen stod som högst. Här vid Calles privata strand #220

Øvelse / demonstrasjon sammen med 6 personer fra kristiansand kajakklubb. Det var en veldig nyttig og lærerik dag for alle som var med. Vi prøvde oss på følgende senarioer; Skulder ut av ledd, padler i vannet nærme land (bruk av kasteline), kajakk i grind med og uten person, radio peiling, søk i grov sjø (utenfor Oksøy).

Øvelse / demonstrasjon sammen med 6 personer fra kristiansand kajakklubb. Det var en veldig nyttig og lærerik dag for alle som var med. Vi prøvde oss på følgende senarioer; Skulder ut av ledd, padler i vannet nærme land (bruk av kasteline), kajakk i grind med og uten person, radio peiling, søk i grov sjø (utenfor Oksøy).

Locka nyttiga pollinerare som solitärbin*, fjärilar, humlor och nyckelpigor till din trädgård, genom att sätta upp ett insektshotell. Ett insektshotell är en fantastisk boplats för många av våra värdefulla insekter.

Format: Fotopositiv

Dato / Date: 1897

Fotograf / Photographer: Erik Olsen (1835 - 1920)

Sted / Place: Trondheim

 

Wikipedia: Christopher Blix Hammer (1720 - 1804)

 

Store Norske Leksikon: Christopher Blix Hammer (1720 - 1804)

 

Digitalarkivet: Christopher Blix Hammers husstand (Folketellingen 1801)

 

Lenke / Link: Maleriet av Generaladjutant Hammer stjålet fra Katedralskolen (Adresseavisen Januar 2010)

 

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim

Arkivreferanse / Archive reference: Tor.H41.B39.F2870

 

Merknad: Fra utstillingen i anledning Trondhjems 900-årsjubileum i 1897.

 

Utstillingstekst i Trondhjems 900 Aars Jubilæum: Katalog for Den Historiske Udstilling i Trondhjem 1897:

 

391. Hammer, Christopher, f. 1720, d. 1804 paa sin Gaard Melbostad i Gran; Justitsraad, Generalkonduktør for Akershus Stift.

Skjænkede ved Testamente af Bøger og Naturalier til Videnskabsselskabet i Trondhjem. OM., Brystbill. i fuld Størr., malet 1790. * Videnskabsselskabet, der ogsaa eier andre Portræter af ham, og desuden forskj. Malerier af Medlemmer af hans Familie.

  

Christopher Hammer, Christopher Blix Hammer, født 26. august 1720, fødested Gran, Oppland, død 23. juni 1804, dødssted Gran. Embetsmann, naturgransker og forfatter. Foreldre: Prost Anders Christophersen Hammer (1679–1729) og Birgitte Blix Coldevin. Ugift.

 

Christopher Hammer var generalkonduktør (dvs. sjef for landmålingsvesenet) i Akershus stift i nesten 50 år og gav viktige bidrag til norsk kartografi i siste halvdel av 1700-tallet. Han huskes likevel først og fremst som en belest og vidtfavnende, om enn nokså ukritisk forfatter av naturhistoriske, praktiske og historiske skrifter, og for sine testamentariske gaver til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.

 

Hammer stammet fra en gammel presteslekt på Hadeland, som opprinnelig hadde innvandret fra Danmark. Etter privatundervisning i hjemmet ble han 1738 student ved universitetet i København. Der leste han hebraisk, arabisk og orientalske språk ved siden av teologi, rettsvitenskap og matematikk; av europeiske levende språk la han seg etter tysk, fransk, italiensk og engelsk. Etter fem år hos sogneprest Hannibal Hammer på Hadeland var han fra 1746 tilbake som student i København (juridisk eksamen 1747) og ved Sorø akademi. 1750 ble han ansatt av geheimeråd og lensgreve Johan Ludvig Holstein for å tegne kart over grevskapet Ledreborg. Han utarbeidet også en plan over slottsanlegget.

 

1752 ble Hammer beskikket til by- og rådstueskriver, skifteskriver og auksjonsdirektør i Kristiansand, men han kom aldri dit. Det viste seg nemlig å være en misforståelse, da det var en Gunder Hammer som skulle ha stillingen. Men allerede samme år fikk Christopher Hammer kongelig bestalling som generalkonduktør for bygdene og kjøpstedene i Akershus stift. Som landmåler var Hammer en flittig embetsmann, og han fikk utarbeidet kart over Kristiansands, Bergens og Trondhjems stift. Hans kolorerte stiftskart regnes i dag med blant de vakreste og mest verdifulle av våre gamle landsdelskart.

 

Hammer eide gården Melbostad på Hadeland, og her ble hans interesse for landbruk og naturhistorie vakt. Han var meget belest, men drev det ikke til å bli vitenskapsmann i noen bestemt retning. Et av hans tidligste arbeider var en liten avhandling om poteter, som kom ut i Christiania 1766 og to år senere på fransk i København. Det må være en av de tidligste beretningene om den nye kulturplanten i Norge.

 

Hammer utgav skrifter om norsk naturhistorie, gamle Hamar by, genealogi og husholdning. Blant farens etterlatte papirer fant han manuskriptet til en norsk husholdningskalender, og da han av stiftsprost Holmboe fikk låne manuskriptet til en lignende kalender, benyttet han disse manuskriptene som grunnlag for en egen Norsk Huusholdnings-Kalender, som ble utgitt i to deler 1772–73. Verket inneholder atskillige banaliteter, men har også mange gode råd, og vitner om forfatterens omfattende lesning. Skriftet ble utsatt for sur kritikk. Dette ble ikke nådig opptatt av Hammer, som gav svar på tiltale. Boken har imidlertid vist seg å være nyttig lenge etter Hammers død, idet den ble brukt som kildemateriale i bl.a. Kristofer Visteds og Hilmar Stigums verk “Vår gamle bondekultur” i begynnelsen av 1950-årene. Hans skrift om akevitt fra 1776/1780 inspirerte i 1990-årene Vinmonopolet til å lansere en akevitt som bærer hans navn. Senere kom også en vodka med hans navn.

 

1772 ble Hammer medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS). Han var også medlem av Det Kgl. Danske Landhuusholdningsselskab, og han var virkelig kanselliråd og virkelig justisråd. Han hadde ingen livsarvinger, og sin formue på 20 000 riksdaler, et verdifullt bibliotek på 2000 bind og en naturaliesamling testamenterte han til DKNVS. Betingelsen var at hans upubliserte manuskripter, særlig om flora og mineralogi, skulle bli utgitt. Men det ble sabotert, da man mente at tiden hadde løpt fra disse verkene; Hammer kan også til tider virke ukritisk i sine skrifter. I våre dager har imidlertid enkelte av hans manuskripter blitt behandlet av forfattere, og store deler av manuskriptsamlingen er tilgjengelig på mikrofilmkort. Med Hammers legat kunne DKNVS, særlig gjennom hele 1800-tallet, fungere som et forskningsråd. Dette var av stor betydning i en tid da det ellers ikke var mange muligheter for støtte til forskning.

 

Verker

 

Bibliografi i Ehrencron-Müller, bd. 3, 1926, s. 378–381

 

Et utvalg

Afhandling om Potatos med endeel Tanker i Land-Huusholdningen, 1766 (fr. utg. Traité botanique des batates, accompagné de quelques reflexions sur l'économie, København 1768)

Norsk Huusholdnings-Kalender, forøget og forbedret, del 1–2, 1772–73

Gammel Beskrivelse om Hammer Bye paa Hedemarken, 1774

Forsøg til en Norsk Natur-Historie, 2 bd., København 1775–78

Første Tillæg til Norske Natur-Historie, indeholdende Betragtning over fornærmende og skumlende Recensioner, København 1784

Melboestadske Samlinger af botaniske, chymiske, philosophiske og oeconomiske Afhandlinger, 2 bd., 1780–90 (del 1 Chymisk-oeconomisk Afhandling om norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter skrevet 1776, del 2 Botanisk-oeconomisk Afhandling om Tobaks Plantning og Behandling til Huus- og Læge-Brug skrevet 1789)

Floræ Norvegicæ prodromus. Forløber af Norske Flora eller Planterige, København 1794

“Sogne-Beskrivelse over Hadeland udi Aggershuus Stift” (red. H. Hvattum, med innledning, litteratur om Hammer og noter), i Årbok for Hadeland 2000

 

Etterlatte papirer (et utvalg)

Selvbiografi (HA qMS 78) i Manuskriptsamlingen, Gunnerusbiblioteket, UBT

Underrætning til Norske Atlas om Skougs-Finnerne, manuskript (qMS HA 27c) i Gunnerusbiblioteket, UBT

 

Kilder og litteratur

J. Mandix: “Biographiske Efterretninger om Justitsraad og Generalconducteur Christopher Hammer”, i DKNVS Skr. 1817, s. 225–232

N. Nicolaysen: Norske Stiftelser, bd. 3, 1858, s. 15–17

J. Belsheim: “Udkast til en Autobiografi af Justitsraad Kristopher Hammer”, i Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 9, 1884, s. 428–430

O. Dahl: “Et Uddrag af Christopher Hammers Brevveksling”, i NMfN 32, 1892, s. 285–338

biografi i Ehrencron-Müller, bd. 3, 1926

O. Nordgård: biografi i NBL1, bd. 5, 1931

H. Sollied: “Nogen problemer omkring slektene Hammer, Haard og 'Gyldenaar'”, i NST, bd. 9, 1944, s. 293–320

H. Midbøe: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs historie 1760–1960, bd. 1, Trondheim 1960

H. W. Nissen: Oversikt over husstellitteraturen i Christopher Hammers bibliotek i Det kongelige norske videnskabers selskab i Trondheim, 1966 (manuskript qMs 956 i Gunnerusbiblioteket, UBT)

J. A. Wikander: «Sørlandsk arkivtilfang i Vitenskapsselskapet i Trondheim», i Agder historielag. Årsskrift 45, 1967, s. 5–47

B. C. Lange: “Christopher Hammers våpenskjold”, i Årbok for Hadeland 11, 1978, s. 5–12

d.s.: “Hammerfamiliens sølvpokal i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Trondheim”, ibid., s. 98–99

A. Løøv: “En beskrivelse av samene i Tolga og Os fra år 1773”, i Åarjel-Saemieh/Samer i sør. Årbok 1982/83, Snåsa 1983, s. 92–102

S. Engelstad: “Landmålingskonduktørene”, i Våre gamle kart, 1981, s. 30–44

H. Nissen: “Christopher Hammer, hans forfatterskap og samlinger”, i Nordisk tidskrift för bok- och biblioteksväsen 74, hf. 2, 1987, s. 33–58

V. Elvestrand: Generalkonduktør Christopher Hammer (1720–1804) og hans manuskriptsamling. Registratur, biografi, slektshistorie, Trondheim 2002

 

Portretter m.m.

Maleri (halvfigur) av Peder Aadnes, 1770; Gunnerusbiblioteket, UBT

Kobberstikk (halvfigur) av L. Haas (etter Aadnes' maleri), 1771; gjengitt som frontispis i Norsk Huusholdnings-Kalender, del 1, 1772

Maleri (halvfigur) av ukjent kunstner, u.å.; Trondheim Katedralskole

 

Kilde: Store Norske Leksikon, artikkelforfatter Harald Nissen d.e.

 

I folketellingen fra 1801 kan vi se at Christopher Hammer da var 81 år gammel og ugift. Han bodde på Melbostad i Gran prestegjeld og er oppført som justisråd og generalkonduktør. Melbostad var et stort bruk som hadde 11 tjenestefolk, hele 9 husmenn og deres familier samt flere legdslemmer.

 

Årsoppgave på Westerdals.

Jeg dro til Antwerpen. Resultatet ble denne historien om en maskinist.

   

Inge Kvivik

Sotengler

  

Et menneske kan riktignok gjøre hva det vil, men det kan ikke ville hva det vil.

 

Arthur Schopenhauer

  

1

Sola er på vei opp over De Små Antiller. Vi ligger for anker i den asurblå lagunen utenfor Basse Terre på Guadeloupe og laster. Jungelen går helt ned til havet, bare avbrutt av radene bananplantasjene skaper oppe i åsene. Bananstokkene blir fraktet ut på lektere hele døgnet. Jeg har hatt 4-8 vakta, og står ved rekka med en sigarett. Hører på negerne som lemper stokker opp skutesida. Stokkene er pakket i halm og grått papir, så bananene får ligge og modne som de skal. Fra lekterne løftes de for handemakt over på trestillinger langs skutesida. Nederste stilling er breiest, så blir de smalere å smalere til de når luka. Negerne vipper hver bananstokk opp over hue sitt til nestemann, som vipper videre over hue sitt til neste i en eneste lang maursti. Du hører dem fra skumring til demring og hele dagen gjennom der de står barbeint i sine kakishorts og kanskje singlet eller plastcaps. Sixfoot sevenfoot eitfoot bunch, deilait com an mewan gohome, arbeidssangen bølger utover morgenen, ut fra det morravåte skipet, over vannet mot den nå stille jungelen og stråhyttene til fiskerne. Jeg var i land i går. Byen er en jordbakke med stråhytter langs, de største nederst, mindre og mindre mot toppen hvor de til slutt ender i plantasjeutstyr og jungelstier. Det er som om de bor ute i gatene, negerne. Går du forbi, vandrer du gjennom stua deres, og de ber deg gjerne på det de har. Barna løper rundt og leker eller spør deg etter godteri. Kritthvite smil og latter. Aldri har jeg møtt humør som her. De innfødte er ikke kølsvarte som i Kongofloden, de er brunere og penere her i Vest-India. De fleste er sesongarbeidere hyret inn av selskapet. Uten Vacaro Fruit hadde der ingenting vært her, ikke dem og så visst ikke meg. Vi eies av selskapet. Eller musklene våre. Tankene kan vi som oftest ha for oss selv. Dagfolka er satt i gang av 2.maskinisten. De hoister og herjer ute på fordekket i det nye lyset. Spyler dekket og bast og papir, kakkelakker og humus renner ut spygattet og nedover den hvite skutesida. Bare to av matrosene er helt stille. De står der som to stearinlys, i fare for å bli blåst ut hvert øyeblikk. Styrbord anker heises og de er nede i kjettingrommet med hver sin krok for legge kjettingen i kveil så det blir plass til hele. De vet at om ankerspillet glepper og ti femten sjakler renner ut vil kjettingtampen brase fram og tilbake knuse alt som ikke er stålsatt der inne. Vi skal seile i morgen. Jeg og telegrafisten tar oss en tur på land igjen. De har ingen vanlige barer her, bare spisesteder som serverer alt hva man ville måtte ha. Vi tar to øl i en av hyttene. Her samles sesongarbeiderne som er ferdig med lastinga. I skyggen i hjørne sitter en gammel med et par tenner og en lut og klimprer. De er nysgjerrig på oss, vil gjerne prate. De snakker bare fransk og innfødt. Vi er for så vidt nysgjerrige på de også. Jeg kan et par strofer fransk som jeg lærte av broren min når han pugget til Frammatskolen. En av negerne tar ettervert mot til seg og spør oss om et eller annet. Vi skjønner ikke hva han sier. Jeg svarer: ’Fjellet er høyt.’ Negeren ser spørrende på oss og et par andre snur seg i vår retning. Han lurer, han spør igjen. Jeg svarer: ’Hesten løper fort.’ Rommet blir stille. Luten slutter å klimpre. Negeren ser på oss med runde øyne. Broren min og meg har språkøre og jeg lærte uttalen perfekt, men jeg kan bare tre fire setninger. ’Grisen er tjukk og feit.’ Negerne sitter å gaper, så begynner de å flire. Svære, hvite tenner. De andre rundt oppmuntrer tydeligvis førstemann. Spør han om mer, spør han om mer. Han spør igjen. Jeg peker ut på en kylling som går i bånd. ’Høna er nyttig.’ De brøler ut i latter og slår seg på lårene, det flommer i den lille hytta. Slik går det et par runder til jeg ikke kan flere strofer og må repetere meg selv. Vi hilste farvel da vi gikk. De smilte alle og vinket.

 

2

Vi seiler. Jeg har fått tropebyller etter landligge. Svartgule byller opp imot størrelse med ei håndflate uten fingre som må verke seg ut av kroppen. Vi har hatt stempelsjau, og jeg har måtte ligge i spylebeltet langs sylinderne. Eneste måten å komme til. Fire timer innsmurt med olje og sot som tetter porene. Det er en grisejobb, men den blir nødt til å gjøres. Hovedmotoren er en tisylindret Burmaister & Wein. 3600hest, trunkmaskin. Det betyr at stemplene går loddrett, så på stempelsjau må du løsne veiva og ta stempelet ned og ut av veivhuset. Og gjøre det reint for sot og koks og av med alle stempelringer. Går du for lenge uten å gjøre reint stempelene får du til syvende og sist veivhuseksplosjon. Det er et mareritt. I verste fall kan alle i maskinen bli drept. Tre ting forårsaker veivhuseksplosjon. For det første, en brennbar gass i veivhuset, i praksis uforbrent dieselolje fra dårlig arbeidsslag som slipper forbi slitte stempelringer ut i smøresystemet i veivhuset. For det andre, varmgang. Utslitte stempelfjærer slipper flammer fra arbeidsslaget nedover stempelet og varmer det opp, varme er lik ekspansjon og stempelet blir større. Dette skaper friksjon og ytterligere varmgang, til stemplene er glødende. For det tredje, surstoff. Oksygen. Inntreffer alle tre og du ikke har fjærbelastede lokk på veivhuset sprenger hele dritten til himmels. Vi fikk veivhuseksplosjon på en hjelpemotor en gang, lemmer og dørkplater fløy som lausblader rundt og kuttet folk i biter. Heldigvis var det natt og i rom sjø med få på vakt. Her nede i maskinmørket blir du ofte nok minnet på det gjennom dagene. Et par byller er ingenting. Det er mistanke om blindpassasjerer ombord. Chiefen og 2.maskinist og meg er rundt å lyser i maskinen. De gjemmer seg ofte oppe lags hjelpemotorene. Chiefen vitser om at vi må legge hele maskinrommet i lattergass så de begynner å flire og blotter tennene, for ellers er de jo plent umulige å se. Jeg hadde en blidpassasjer på lugaren min en gang. Han hadde gjemt seg i klesskapet og jeg merka ingenting. Helt til vi kom i rom sjø og båten begynte å rulle. Jeg lå og døste i varmen på strekktørn og plutselig slingrer en svær svart neger ut av klesskapet mitt. Jeg kvapp til og treiv bajonetten kilt fast bak senga. Jeg kunne i halvsøvne ikke fatte og begripe hva for slags monstrum det her var som kom opp av skapet mitt. Noen ganger finner vi hele familier. De står der som styrtende trekkfugler. De blir som regel sendt på land igjen, men noen, hvis de blir funnet tilstrekkelig seint som han fra klesskapet mitt, blir med over Atlanteren. Der blir de henta av polisen. Telegrafisten må melde fra til rederen og kontakte myndighetene. Vi finner ingen i maskinen denne gangen. Bare larm og maskinvarmen. Er det noen som har stukket seg vekk her, må de ha gjemt seg godt. Etter runda sjekker jeg olja på en av separatorene. Vi skifter aldri smørolje. Vi separerer ut smusset ved hjelp av sentrifugalkraft. I svære hjul blir dritten dratt ut av olja før den sendes inn i motoren igjen. Jeg drypper en dråpe smørolje på håndbaken. Hvis den drar seg ut i porene, betyr det at smørolja er nærmere fordampning og uttynnet med dieselolje. Brennstoff i smørolja betyr slitte stempelringer og fare for veivhuseksplosjon. Dråpen blir liggende som en fast rund klatt og dirrende speile verdenen min på den svette håndbaken. Ner på fyrdørken ser jeg Gerhardsen, frysemannen vår. Det er han som har ansvaret for at lasten til enhver tid holder den temperaturen den skal. Det er en fryktelig jobb, særlig her på tropene. Han er en god mann, Gerhardsen, flink i jobben. Han har vært hyret på selskapet lenge. Før han kom ombord hadde denne båten mistet masser av laster, fått rykte på seg og måtte gå med stykkgods. Men han fikk oss på skinner igjen. Selv når vi hadde freonlekkasje forrige tur. Hele maskinrommet var fullt av freon, heldigvis er det jo visst ikke så farlig, sier de. Han jobber hele tiden. Han må jobbe hele tiden. Og alene. Tåler ikke gode dager. Får han fri, har han ingenting som må gjøres, går det galt for han, sier de. Vi var i land sammen en gang. –Skål, sa han. –Mens vi kjenner hverandre. ¬Han er krigsseiler. Somme tider har jeg sett han miste seg. Det kan være en treg mutter. Han skjeller og juler på mutteren så fråden står av kjeften. Vi ser bare vekk. Litt på samme måten som når man kommer brått på en som leiter i søppeldunker. Eller hvordan vonde partier i teaterforestillinger blir oversmurt med et tynt lag latter. Han er i alle tilfeller en god frysemann, Gerhardsen, gjør jobben sin bedre enn noen.

 

3

Jeg sitter og spiser bananer før jeg skal tørne på vakt. Jeg har vært inne å kvartet på lasta. De er fryktelig gode, men i stokkene er det all slags kakkelakker og dritt som blir krafsende rundt i lugaren min. Vi får dønningen midtskips, men broa mener vel at det ikke er ille nok til å skifte kurs for å få dønningen i mot eller i fra. Da hadde det blitt det mindre rulling, men vi hadde mistet tid. Det er ikke så galt, men vanskelig å sove når du må passe på å ikke rulle ut av senga hele tiden. Litt gøy er det i begynnelsen, men du blir gåen av å ikke få sove. Da må du surre deg fast. Det har skjedd både på vakt og på fri. Det er slik at hvert hav har sin typiske bølgelengde. Du må enten seile en lang båt som ligger på tre bølgetopper, eller en mindre som går med og over sjøen. Hvis båtlengden ikke passer med sjøen vil du bli liggende å stampe. Er det grov nok sjø kan det bli så ille at du får problemer med å holde kursen eller får motorstopp fordi ror og propell er for ofte ute av vannet. En gang vi kom fra Europa på ballast, altså så og si tom båt, kom vi ut i en storm utenfor Azorene. Rusningsregulatoren på hovedmotoren gikk konstant på og av ettersom propellen var over eller under vann. Ned bølgedal, propellen opp, motor ruser, regulator på, opp bølgedal, propell ned, motor kveles, regulator av og sånn gikk det til vi fikk tretthetsbrudd på en aksel og treskeverket stoppet. På min vakt. Chiefen og meg klarte å få hovedmotoren i orden i den fullstendig sinnsvake slingringen. Vi bant meg fast ved oljespaken, så jeg satt og speedet ettersom hvor vi var i dønningene. Det gikk bedre, jeg kunne beregne før bølgene når motoren måtte strubes. Vi fikk to stormer og en orkan på den turen over Atlanteren. Orkanen blåste sjøen flat. Det var merkunderlig opplevelse, flatt hav. Du kunne merke det på båten, men ikke se noe. Du kunne ikke være på dekk og rutene var grå natt som dag, bare litt forskjell på lyset. Sjøen oppe i lufta. Det var med fruktbåt. Jeg vil heller komme ut for vær i fruktbåt. De tar sjøen mye bedre. De er smekrere enn tankerne. De ruller, de ruller så spillkort sklir på bordet, men de går alltid over sjøen. Fruktbåtene duver på sjøen og beveger seg grasiøst over dønningen. Oljetankerene braser gjennom bølgene nesten uten fribord. På tankerne går det ikke å være på dekk når det er sjø. Der har de stormbroer som går et par meter over dekket fra midtskips forover til broa og akterut. Er det ordentlig sjø går brottene over broene også, men blir du tatt havner du ikke over bord. Du blir bare skvett blaut. Jeg glemmer aldri å sitte i messa å kikke på matrosene når de har skeia ut og skal akterut. De står å ser an for å komme i mellom brottene. Har de tur kan de spankulere tørrskodd over, men tar de feil må de løpe som gale. Noen ganger i mye sjø blir de tatt og blir liggende klistret til rekkverket. Når messejentene skulle over går de som regel pent og sømmelig til å begynne med, vil ikke fornedre seg til å løpe helt til de ser sjøen komme og tripper fortere og fortere og fortere. De slipper å ut hvis det er ordentlig grovt vær, men vi i maskinen er utpå der når vi har fri av og til og leker med Rasmus. Det vil si oss yngre, Chiefen er vel for så vidt også for gammel for sånt, men han er for svær og feit. Gerhardsen. Nei. Slikt er borte for ham. Han er vel også for så vidt for gammel. En gang i stille vær ble vi satt til å vaske en korridor innenfor stormbroa, Gnisten og meg fant ut at jøss det var gøy å skli på det her og helte på med grønnsåpe. Vi tar mer og mer fart og sklir voldsommere for hver gang innover mot akterdekket, der hvor offiserene hadde satt ut fluktstoler og pleide å ligge og slappe av i sola. Idet jeg tar rennefart helt fra broa kom 1.styrmann og frysemannen opp leideren. Da var jeg allerede ute på glatta og med altfor mye fart blir jeg stående og se på dem mens jeg braser inn i den ene fluktstolen, så den blir pulverisert. Jeg plukker opp pinneved med ryggen til. 1.styrmann fortrakk ikke en mine. Gerhardsen så jeg smilte. Et litt vont smil, så jeg. Eller trøtt bare, ikke godt å si, jeg kan nok se mer enn hva riktig er i han. De sier han brenner brev han får, uten å åpne dem.

 

4

Vi har fått stopp på hovedmotoren. Chiefen og 3.maskinist ligger nede å feilsøker tett. Det er en merkelig følelse å ligge der i sjøen uten bråket og vibrasjonene fra motoren. Dead in the water, kaller yankeene det. Lydene du aldri legger merke til kommer fram. De murrer vel oppe på broa nå, tenker jeg. At sotenglene må få fingrene ut av ræva der nede. Det er det de kaller oss på dekk. Oljepsykopater og sotengler. Noen mener de har sett hai i sjøen. Vi tigger og ber stuerten om et baconstøkke. Han er gnien, men gir til slutt fra seg en halvmeter grisekjøtt. Stuerter blir ansatt for å være trange. Jo mindre de bruker på maten, jo mer ansiennitet får de. All maten ligger på samme kjøla, alt smaker likt. Og kakkelakker liker mel. Sjømannsforbundet har retningslinjer med to typer kjøttpålegg og så finner vel stuerten noe parti pent brukt kjøtt som er så seigt, det ser ikke ut som kjøtt engang. Pålegget var grått. Vi kalte det mellomlegg, som pakningene på maskinene. Jeg husker jeg var messeforstander under et landligge en gang. Vi hadde jobbet hele dagen bare for å komme opp til noe fesen formiddagsmat og det vanlige brødet med kakkelakker i. Vi fikk fatt i stuerten og treiv han i kragen. Holdt han i strupetak med beina sprellende i lufta. –Gi oss noe ordentlig mat, din makk! Jeg blir sjelden fysisk, men mat er viktig for mennesker som jobber. Det bedret det seg en stund. Kunne vi bare spist haien vi skal fiske. Offiserene skylder på at det er godt for moralen, men de blir lette på foten når fisken kommer over rekka de også. En av smørerne har alt vært nedi verkstedet og klinka til en krok, omtrent på størrelse med et mannshode, festa tre fot vaier i enden og siden tommetykt bomullstau. Vi heller no blodsørpe i sjøen og fester flesket på den nye kroken. Det kan ta lange tider før de angriper. De svømmer sakte rundt, fiskene. Rundt og rundt. Skygger i vannet. Så plutselig snur han seg på rygg og sluker agnet med den hvite buken i været. Vi fiska en gang nede på Arabiakysten. Noen på to, to og en halv meter. Hele mannskapet var som guttunger. Vi spiste de ikke, bare spretta de opp for å se hva de hadde i maven. Vi fikk drept et par stykk. Alle var glade. Men så om litt er de tilbake til kjølvannet. Tålmodig ligger de der, time på time. Skyggene i vannet. Fruktbåtene går som regel litt for raskt for dem. I seilskutetida lå de i kjølvannet i dagevis. Ukevis. Evig sulten, med sorte og hvite øyne. Vi har slengt kroken med agnet på sjøen og sitter akter i maskinmessa og drikker kaffe, da noen roper hai på kroken. Vi springer til, seks syv mann og triver tauet som løper over rekka. Så er det basketak. Det piskes opp et inferno nede i der. Det er rart med rovdyr i flokk. De hauser hverandre opp, som måker når du sløyer fisk. De blir helt ville og kommer reint til hendene på deg. Samme er det med haiene, helt til jernkroken perforerer munnviken på en så han henger fast og spenner til. Det er nå du må spytte i nevene, som min far sa. Det verste er å få han klar av vann, etter det er det ingen sak, bare å holde seg unna gapet. Vi drar alt vi makter og greier. Så lenge han har vann bak finnene er han grotesk å få has på. Han slår og vi blir slengt i dørken som når ei bikkje rister filledukker. Seks, syv mann går i dørken gang etter gang i kampen og rullingen. Du må bare aldri slippe taket. Vi får opp et par stykker. De sklir fram og tilbake på dørken i blodet og sjøgangen. Glefser og kaster seg fra side til side, men hadde det ikke vært for de grassate bevegelsene, hadde du trodd de var døde. Øynene er ganske tomme. Stirrer. Noen fullbefarne matroser taljer de opp i et par blokker etter halefinnen. Vi stiller oss opp og tar bilder. Holder oss unna kjeften. Vi spretter et par opp. De er tomme. Blodet og tenner og innvoller renner fram og tilbake, ut spygattet og nedover den hvite skutesida. Gerhardsen tar en tre fots firefire planke og kyler den fast i gapet på den ene, lårer ned og kaster fisken på sjøen igjen. Tennene brekker eller borrer seg fastere inn i planken der den svømmer seigt avsted i det rørte vannet. Frysemannen blir stående igjen ved rekka og se på at den forsvinner i dypet. Dømt til å sulte i hjel. Hatet mellom hai og sjøfolk går dypt her ute. De sier, overlevende fra skipsforlis aldri ser noen som blir spist, visst. Ligger du i vannet, kjenner du kanskje noe som kommer borti beina om natten, eller kanskje ikke. Du er vel opptatt nok med å kjempe imot trangen til å drikke saltvann og hallusinasjoner til å vite eller bry deg der ute. Fiskene har visst ofte nok med de døde og trenger ikke bakse med de det enda er liv i.

 

5

Gjennom ventilen min ser jeg en måke henge på vingene. Vi begynner å nærme oss Europa. Om et par dager kommer vi nok opp under land. Det er gøy å se fugler på sjøen. De setter seg gjerne ned et sted på båten og hilser på oss. En gang satt det seg en pelikan i riggen, en av de der med sånn svær pose under nebbet. Den hakka så telegrafisten holdt på å falle i dørken når han skulle klatre opp til den. De så like skremt ut begge to, både gnisten og pelikanen. Av og til kommer trekkfugler dalende ned til oss. De har mistet de andre og er utsultet og trette. De blir gjerne i noen dager til de får tilbake kreftene og kan dra videre. Den ene turen var det milliarder av kakkelakker og en fugl blei så feit han klarte nesten ikke fly videre. Jeg ligger her inntil skottet i køya på lugaren. Ligger du stille kan du ved motorduren høre folk i skottet. Det er i lyden fra de andre ombord som forplanter seg i skroget. Kanskje ligger det en luring av en blindpassasjer fra Vest-India et eller annet sted her og hører på de samme lydene som meg. Det er ikke rare sjanser for det. At Anfelt og Blindpassasjer skulle ligge her nå og vibrere inntil skottet på denne båten og høre på dette her, midt i Atlanterhavet. Det er mye det ikke er rare sjanser for. At det skal stå en fugleedderkopp rett ved skuldra mi da jeg snakker opp noen jenter i Honduras. At gnisten skal få skoene mine pusset av den lateste skopussergutten på Rambla Las Flores. At gnisten skal få seg kjæreste. At jeg skal runde det samme gatehjørnet hvor min far ble frastjålet gullklokka si i Brooklyn. At jeg skal ligge våken her sammen med just disse menneskene. At jeg skal være her til sjøs og lengte hjem til hun et sted. At jeg skal være et sted og lengte ut igjen, her til sjøs. Sjøfolk er alltid overtroiske. Jeg forstår hvorfor guttene er overtroiske. Når migrasjonen i Buenos Aires teller mannskapet i ei klynge blir det ’nueve diez once doce capitano cartorce.’ Når du lever, eller overlever hver dag, vil du vel hanke inn hva du kan av skusler til det store hyrekontoret der oppe. Aldri snakk om hester ombord, sier de. Aldri snakk om jenter ombord sier noen, men det går jo ikke. Hva skal vi ellers snakke om? Utenfor døra hører jeg veldig banking. Dype lyder hører jeg godt enda, selv om et par lyse frekvenser er forsvunnet i maskinen. Jeg åpner. Ingen der. Merkelig. Det banker igjen, som før fem seks kontante bank. Det er vel Gnisten som driver spillopper med meg. Jeg kaster meg på døra og river den opp. Ingen. Så rask er han ikke. Hva i all verden er det da? Jeg lurer ute på dekket. Det banker igjen. Jeg står som en præriehund etter lyden. En fisk! Det ligger en halvmeters fisk å spradder på dørken. Hvem har plassert den her, strategisk utenfor lugaren min? Jeg ser nærmere på den. Det er en flyvefisk. Det kan tenkes den faktisk har flydd helt opp hit, ellers kan en eller annen skøyer ha lagt den her. Jeg blir sittende å grunne på fordeler og ulemper ved å plassere den i senga til Kari, messejenta vår.

 

6

Vi er på vei opp Shelde mot Antwerpen og venter på å komme inn slusene. Vi får førsteprioritet nå, med ny reder og mannskap på båten, fruktbåter skal få det. Forrige eier og mannskap kom for ofte med ødelagt last, og mistet prioriteten, så når vi kom her første gangen fikk vi ikke pri. Når vi omsider kom inn viste det seg vi hadde 98% last, og vi fikk prioritet igjen. Det er vår, men det er lavtrykk og drittvær. Ikke ordentlig drittvær, bare regn og kuling og grå himmel. Vi fikk los i Vlissingen. Elver kan være verre å navigere i enn man ofte tror, selv om denne ikke føles som noen elv. Munningen er svær. Det er Rhinen, den bytter bare navn i nytt land. Vakta mi er ferdig nå, 2.maskinisten og smører kommer for å avløse. Jeg drypper dråpen smørolje på håndbaken. Den ligger der og speiler seg, til jeg tørker den av med en twistdott, går opp leideren og ut på dekk. Forut kan du se lysene fra byen i skydekket under himmelen. Her ligger målet for blindpassasjerene. Kommer de seg av båten her uten å bli knepet av havnevesenet ja så blir livet en dans på roser. Bare vi kommer oss dit, så skal det bli liv i Bahia. Der skal vi starte på nytt. Bare seile et par år til, nå, så skal vi hjem. Så har jeg masse penger som jeg ikke har brukt opp. Så kommer jeg hjem i skreddersydd dress og frakk. Så treffer jeg kanskje hun fra nabogrenda igjen. Jeg må bare gjøre meg ferdig her. Sånn flyr tanker. Sånn flyr i vertfall mine. Særlig nå, vi driver å maler en av hjelpemotorene, du blir helt surrete i hue. Malingen tørker fra du har dyppa den i spanna til den er oppe på veggen. Håpløst, vi må blande den ut i tynner og det blir gass av det i lengden. Den gir en ganske behagelig følelse, men du må passe deg, det er farlige greier. Jeg koier røyken på rekka og knipser den i sjøen. Som om sjøen var brennbar. Av og til gjør man ting ikke fordi det er fornuftig, men fordi det faller seg slik. Kall det vane. Kall det noe annet. En gang vi dreiv å vaska besvimte jeg inni en startlufttank. Formannen hadde nok mistanke om at det var farlig. Han sa en skulle inni og en utenfor, men vi tok ikke det som noen advarsel. Tankene må tåle kollosalt høyt trykk, altså er mannlukene laget så små som mulig. Jeg gikk nedi, jeg var tynnest. Jeg måtte entre med skeive skuldre for å komme ned. Vi la en pressluftslange inn på for å prøve å få vekk gassen og det kjentes greit ut der med luften i ansiktet. Til jeg mistet førligheten i hendene og forsto jeg var i ferd med å slokne. Jeg husker et lys og at jeg kastet meg mot det. Smøreren så hendene mine ligge ut av mannluken. De fikk folk til og halte og dro for å få meg ut. Legen sa det var dette som startet hjertet mitt igjen. Det var tri. Vi bruker trikloretylen til avfetting. En stund etter dette, da vi hørte om den forrige stuerten, forsto vi hvorfor formannen visste det var farlig. Den forrige stuerten fant ut han skulle prøve å vaske dressen sin i tri. Det gikk fint, dressen ble rein. Han hang den til tørk i døråpningen, tok seg en lur for aldri å våkne. Det brukes visst som narkose ved operasjoner har jeg hørt. Vi lærte ikke om bruksfarer på maskinistskolen, bare om de stoffene man dør av øyeblikkelig. Jeg prøver å holde meg unna tri som best jeg kan. Det er noe svineri. Jeg hører på havdonen som kommer over land fra lavtrykkene ute i sjøen. Atlanteren pleier å være ganske rolig på denne tiden av året, eller det er vel hipp som happ. Noen ganger rolig, andre ikke. Vi tror vi finner maler. Normaler. Alt annet blir avvik fra normaler, men det hjelper så fint lite hvis akkurat det avviket er oppå deg. Vi skal se mønstre, også når ikke de finnes. Vi tror på oss selv. Mennesket. Med våre hunder og middagselskaper, roser i hagen og leker på loftet. Vi er små. Jeg var så gammel da jeg forstod det og det var godt å bli litt yngre igjen. Jeg lurer noe grassat på situasjonen som utspant seg på lugaren til Kari da hun fant flyvefisken. Jeg kan jo ikke akkurat bare spørre. Om et par timer er det høyvann så slusene åpnes. Her har de satt havnebassenget til høyvann. Hadde de ikke hatt sluser ville vel halve havna stått nesten tørr ved lavvann. Byen brer seg ut, vi glir sakte nærmere lysene og snart farger de også vår himmel. Vi kaster anker utenfor slusa. Drønnene fra kjettingen som løper ut og pisker fra side til side inni kjettingrommet kan høres kilometer unna. Vadefugler skremmes opp og flyr med sine klagende skrik over hodet.

 

7

Jeg befinner meg litt forspist på en restaurant i Antwerpen og drikker brennevin etter maten. Stemningen er som normalt høy etter landkjenning. Folk begynner å bli fulle. Noen av oss har vært på kino og sett Rock Around the Clock med Alan Freed og Lisa Bell. Da musikkscenene kom reiste en bråte ungdommer seg og begynte å danse rundt i midtgangen. Jeg har aldri sett på maken. Jentene går i trange bukser. Som Chiefen så intrikat påpeker, har de ei kvise på ræva ser du det. Guttene her kler seg i lysegrønne dresser og ringer og spjåk. Tidene forandrer seg. Eller tiden går fra deg. Jeg ser de flirende sesongarbeiderne i hytta i Vest-India for øynene med de fjerne drønnene fra skipspropellene ute på Shelde i ørene. Når sjøen blir grunnere støter propellvannet mot bunnen, kommer ikke vekk ordentlig og skaper resonans. Du kan høre det gjennom hele natten i Antwerpen, hvis du hører etter. Når vi gikk inn slusa og matrosene skulle legge kjettingen i kveil, fant de kjettingrommet seende ut som et slakteri. Blodet og tenner og innvoller rant fram og tilbake, ut spygattet og nedover den hvite skutesida. De la kjettingen i den ferske eimen for at vi ikke skulle bli forsinket inn med lasta. Så spylte de rommet fra tak til gulv. Rester ligger igjen klemt fast under kjettingen. Vi vet det ikke er en av oss. Ikke ut fra sølet, alle ser like ut inni, men fordi mannskapet er alle man alle. Matrosene har satt seg i baren med frysemannen og linet opp hver sin lille sti av whiskyskudd. Gnisten fikk inn beskjed fra rederen i dag. Selskapet var visst fornøyd med charten. 96% last og ingen stormer. Kaptein og styrmenn fikk den vanlige bonusen under bordet. Vi på dørken hører aldri noe fra selskapet som charter oss. Vi er her, de er der. Vi er en verdifull papirlapp på kontoret. Ferden går videre i skipperkvarteret, inn på en bar. Her er det sirkus. Gnisten og meg setter oss i baren og blir vitne til et par som dulter borti sjømannspresten. De er på vei ovenpå og presten prøver iherdig å overbevise dem om at de må gifte seg først. Karen ser i utgangspunktet veldig negativ ut til dette, men under bastant press fra prest og jente, det virker som jenta gir utslaget, hun visker han i øret, går han med på avtalen. Han blir stående å vinke på bartenderen. Mannskapet vårt er spredt ut over alle hauger, du ser noen i ny og ne i mylderet. Utpå natten når vrimmelen hadde lagt seg og jeg skulle til å gjøre samme, kommer frysemannen inn igjen. Han setter seg ved siden av meg i sofaen og tar tak i et tilfeldig glass. Øynene er ganske tomme. Han sier noe jeg ikke forstår og blir sittende. Jeg blir sittende selv, flaut å gå når han nettopp kom, selv om han kanskje ikke husker det i morgen. Jeg lurer på hva han har opplevd i sitt liv, men jeg vil ikke spørre. Jeg ville vel ikke kunne få noe svar. Jeg tenker på han og meg. At vi er like på mange sett, at jeg har respekt for han. Men også en slags medynk. Dette uroer meg.

Så kommer han til et øyeblikk. Han ser seg rundt, ser meg. Hever glasset. Jeg husker det, jeg vet ikke hva han sa, men det betyr ingen verdens ting. Hva jeg hørte er det som betyr noe.

 

–Skål, Anfelt.

Du vet det at.

Du møter mange historier.

Historier som alle... de krever hver til seg en del av deg. Forstår du?

....

Historiene får liv. Igjennom hvert øyeblikk du er til.

Og, du vet, de sier.

Hvert øyeblikk du er til, blir til ild.

Og lyser når du drar.

 

Og så flirer han og vifter med handa. –Det er bare piss. Han drikker ut.

Snart dupper han med hodet, og litt etter røsker han med seg en potteplante og forsvinner inn i lokalet.

Jeg sitter igjen, med brennevin i et støvete glass. Han skonset meg da han gikk. En dråpe sprit landet på håndbakken min. Den ligger der. Trekker ut i porene og speiler verdenen min.

     

Epilog:

 

Anfelt gikk i land for godt og stiftet familie.

Han fikk aldri vite hva som hendte da Kari oppdaget flyvefisken.

 

Gerhardsen endte sine dager på et sanatorium i utkanten av Antwerpen. Han fortsatte med hule kinnbein å brenne brevene han fikk. Da han døde våknet pasienten i senga overfor. Han sto opp og sa ifra til betjeningen. De flyttet ut liket midt i natten og satte inn ny pasient til de andre våknet. Gerhardsen var så borte. Lik som brevene han brente. Og asken ble båret ut i stål slik at den ikke skulle ulme og ta fyr igjen.

             

Øvelse / demonstrasjon sammen med 6 personer fra kristiansand kajakklubb. Det var en veldig nyttig og lærerik dag for alle som var med. Vi prøvde oss på følgende senarioer; Skulder ut av ledd, padler i vannet nærme land (bruk av kasteline), kajakk i grind med og uten person, radio peiling, søk i grov sjø (utenfor Oksøy).

Capsella bursa-pastorisNO:Gjetertaske LAT:Capsella bursa-pastoris ENG:Shepherd's-purse SP:Zurrón de pastor DE:Gewöhnliches Hirtentäschel

 

Sted/Place:Bel Air,Estepona,Malaga Dato/Date:11 2009 Str/Size:10-60cm Blomstring/Flowering:November-augist (11-8) Habitat:Veikanter, Åkerland,avfallsplasser. Hele Europa.

 

Kanskje en av verdens vanligste ugressplanter er gjetertaske.

Opp fra en relativt flat bladrosett vokser flere opprette stengler med en blomsterklase. Frøskulpene står rett ut på stengler ut fra hovedstengelen. De trekantete frøbelgene eller skulpene har gitt planten navnet gjetertaske da den ligner veskene gjetere hadde hengende over skulderen (Se bilde). PÅ nesten alle språk har den fått dette navnte: Engelsk: Shepherd´s purse, på spansk:Zurrón de pastor og tysk:Hirtentaschel.

Bladene i rosetten er avlange dypt avrundet fingrete og grønne til mørkegrønne. Oppetter stengelen sitter det mindre blader som er litt spissere i konturen. Blomstene er hvite og sitter i runde klaser øverst.

Selv om denne planten regnes som et gjenstridig ugras har den både nytte som dyrefór og nyttig som blodstillende middel, bl. a brukt av soldater under 1. verdenskrig i sårbehandling.

1 3 4 5 6 7 ••• 42 43