Alt rører seg
som pianomjølk
gjennom dette ville,
slik eg ser deg, midt i
eit kappløp
om alle nye blomer
me ikkje smakte
på då me var små, redsla
song skarpt mellom
handflatene, og du
du
kjende ulvemunnen
som kom og åt alt opp, du
tok tennene og gav dei
namn, eg har med
meg ei
lita verd der alle
legg sine eigne hovud
ved granknopper
før dei fell i ein sjø av
nyfødt snø,
i eit hav av kald,
salt jord,
for å mjukne opp
orda som møter verda
og kløyver deg i to, men mange
ber seg ikkje slik, eg
ønskjer å bere regnet
i ei hand og seie;
eg har ikkje sett pianoet
spele utan oss, og
latteren din
frå ei tid
då du lærte å
strekkje hendene for å
dytte tida bakover, for å
gjere latteren ein stige
eg klatrer, eg klatrer
gjennom pianoet som
speler utan oss