Bunad_for_menn's photostream  

Forord

Den norske draktskikken som gjenspeiler seg i vår tids mannsbunader, er et resultat av tidligere tiders utfartstrang blant norske menn.
I det gamle bondesamfunnet var de fleste overlatt til å klare seg selv uten de samme muligheter som i ett moderne velferd samfunn.

De fleste norske menn som ikke hadde mulighet til å overta en gård eller fikk kontrakt på en husmannsplass, måtte livnære seg på andre måter.

Fra middelalder og frem til 1800 tallet var Europa stadig gjensøkt av kriger mellom de forsjellige statene. Dette ga gode tider for den som kunne leie ut sin arbeidskraft som soldat eller sjømann.

I det Dansk-norske riket var det alminnelig at unge menn ble skrevet ut til krigstjeneste. Mange av disse valgte etter endt tjeneste for fedrelandet å tjenestegjøre i forsjellige leiehærer rundt om i Europa.
Andre med tilknytning til den Dansk-norske marinen tok seg hyre på Kaperskip eller rene handelsfartøy. Det er en dårlig bevart hemmelighet at den Dansk-norske handelsflåten fraktet flest slaver over Atlanteren under den transatlantiske slavehandel. Det sier seg selv at dette var en attraktiv virksomhet for unge norske sjøfolk.
Helt frem til midten av 1800 tallet var sjøfolk og befolkningen langs norskekysten plaget av arabiske sjørøvere som til stadighet røvet folk og fe for å skaffe sårt trengte slaver til sine krigsgaleier.
Vi har enda i det norske språket bevart utrykket ”Hvis du ikke skikker deg gutt ender du som galeislave”. Det hersker ingen tvil om at det å ende som galeislave hos arabere var en skjebne verre en døden i den Norske folke bevisstheten.
På midten av 1700 tallet blir det som følge av folks frykt opprettet en egen slavekasse i København som hadde til formål å frikjøpe slaver fra Araberne.

Alle disse eventyrerne som vendte hjem etter mange år i utlendighet ble den tids helter i det gamle bondesamfunnet. Dette var menn med suksess som vendte hjem med penger i lommen og staslige uniformer. Hvem ville vel ikke like å kunne kle seg som disse eventyrerne, sitte på vertshus og drikke øl og fortelle skrøner om livet der ute i den store verden.

I den norske skjønnlitraturen gjenspeiler Peer Gynt en av disse eventyrerne som reiser ut for å prøve lykken. Han velger å friste lykken med slavehandel og eventyr under fjerne himmelstrøk, fremfor å gjøre som gutten oppi Lom som ofret fingeren for å slippe unna krigstjeneste, og isteden måtte slite for utkomme på et småbruk i den karrige fjellbygda.
Ekte menn valgte selvfølgelig å gjøre som Peer Gynt, forlate sin kjæreste og søke lykken ute i den store verden, langt unna kulde, snø og slit.

Når datidens helter kom hjem med sine fargerike uniformer er det derfor ikke så rart at andre i bygda syntes det var stas å ha drakter som lignet. Draktene gikk i arv fra far til sønn og slik ble de norske mannsbunadene til.

Det er med stor respekt og æresfølelse Bunad For Menn har tatt på seg å bringe denne draktskikken videre til nye generasjoner av menn i Norge. La oss ta vare på de siste rester av en svunnet tid hvor menn var menn og helter ikke bare fantes på film og i bøker, men kunne oppleves over et glass på bygdas vertshus.

Hvordan bunad ble bunad.

I Norge har det gjennom de siste 100 år blitt skapt et bilde av bunaden som noe særegent norsk, med opphav i et rotekte norsk bondesamfunn fra før industrien sin fremvekst på slutten av 1800 tallet. Etnologer bygger sine teorier om disse særegne norske bondedrakter på bilder malt av norske kunstnere i den såkalte nasjonal romantiske epoke på begynnelsen av 1800 tallet. Som ung student på Etnologi grunnfag, fikk jeg selv erfare at mann ikke under noen omstendighet må tvile på at bunaden er en særnorsk draktskikk med svært lite påvirkning fra det store utland. Jeg husker fortsatt reaksjonen jeg skapte hos en kvinnelig professor ved å hevde at disse bunader må ha opphav i militære uniformer og franske kvinnemoter på 1700 tallet. Det er ingen overdrivelse å si at jeg hadde trampet med begge beina ut i et minefelt og at jeg på godt norsk hadde gjort i buksa. Det er som følge av denne noe følelsesladete episode at min lidenskaplige interesse for draktskikk ble grunnlagt. Jeg vil her fortelle min fortelling om hvordan de norske bunadene ble til.

Norske bunader som opprinnelig var et samlebegrep brukt av skuespillere ved Nasjonal Teateret på slutten av 1800 tallet som betegnelse på bonde drakter til bruk ved oppsetning av Nasjonal romantiske skuespill som eks Synøve Solbakken av Bjørnson. Bunad er med andre ord et felles begrep for ulike typer folkedrakter brukt i Norge over en lengre historisk epoke. Det er lett å følge denne tankegangen hvis man ser nærmere på hvilke tidsepoke de forskjellige mannsbunadene stammer fra.

For å illustrere dette vil jeg starte med en mannsbunad fra Hardanger som har svært mange likhetstrekk med en kaperskipper uniform fra Jamaica på 1600 tallet. Gjennom hele 1600 tallet frem til 1692 hvor Kingstown, som var hovedbase for pirater i Karibia, ble utslettet av et jordskjelv, hersket det lovløse tilstander på øya. Ikke noe annet sted i verden var mulighetene større til å skaffe seg gods og gull for menn med erfaring som sjømenn. Langs hele kysten av Norge fantes det eventyrlystne gutter og menn som gjerne ville prøve lykken under andre himmelstrøk. Det er for meg ingen tvil om at rykter om eventyrlige mengder rikdom også påvirket norske menn til å reise ut for å søke lykken. Vi må huske at mange av disse var allerede drevne sjøfolk med erfaring fra den Dansk Norske krigsflåte. Dette gjorde dem til ettertraktet mannskap for sjørøver kapteiner i Kingstown. En bør merke seg at et nylig utgravd kaperskip som lå på land i Kingstown da gjordskjelvet rammet i 1692, er identisk med de seilskip som går under navnet ”Hardangerjakt” her hjemme. Det er spennende å tenke på at det kan ha vært norske gutter som tjenestegjorde på et kaperskip fra Kingstown under den legendariske Kaptein Rødskjegg.

Tar vi for oss en mannsbunad fra Øst-Telemark er det ingen tvil om at den har sitt opphav fra en Fransk kavaleri uniform på midten av 1700 tallet. Det er også vært å merke seg at den tradisjonelle beltestakken for kvinner også kalt Rautrøya, er en Fransk mote fra samme periode. På denne drakten brukes det for øvrig et brikkevevsbelte som kommer fra spansk draktskikk. Norske menn var kjent som gode soldater og svært ettertraktede som blant annet kavalerister og artillerister.
Min påstand er at Norske menn reiste ut og tok seg tjeneste i leiehærer på kontinentet. Det er for meg naturlig at også kvinnene reiste ut og tjente til livets opphold ved å følge i soldatenes fotspor. Det er i denne perioden av Europas historie vi i dag omtaler som ”Den lille istid”, hvor nøden var spesielt stor i Norge.

En av de bunadene som i den senere tid har fanget min interesse som historiker er Fana bunaden for menn. Dette er etter mitt syn en tidligere offisers uniform fra den Dansk Norske flåten. Bunaden er utstyrt med to vester i tilegg til jakke og bukse, noe som er identisk med Orlogsuniformer for kadetter på begynnelsen av 1800 tallet. Det var vanlig i Norge fra slutten av 1600 tallet at velstående bønder og borgere i byene langs kysten betalte for at sønner fikk hyre som kadetter i marinen. Unge gutter som nettopp var konfirmert ble på denne måten tatt vare på av skipets kaptein og gitt opplæring som la grunnlaget for offisers utdannelse i marinen.
På Sotra utenfor Bergen hvor befolkningen stort sett var fattige fiskere og småbrukere, tjenestegjorde sønnene som gaster i marinen. Det er her vært å merke seg at Sotra bunaden for menn er helt lik en mannskaps uniform fra den Dansk Norske marinen fra begynnelsen av 1800 tallet. Dette henger sammen med at skipets kaptein tok seg godt betalt for å ta inn unge gutter som aspiranter, noe som fattigfolk ikke hadde mulighet til å gi sine sønner. Alternativet var å starte som mannskap med mulighet til å gjøre karriere som underoffiser i marinen.

Et annet forhold som vanskelig lar seg bortforklare og som støtter opp under min teori om våre forfedres utfartstrang, er det fenomen at Norge er det eneste land i verden med 830 sølvstandard istedenfor 920 som er den internasjonale sølvstandard. Det betyr at sølv i Norge inneholder 820 promille rent sølv, istedenfor 920 promille rent sølv som er den internasjonale sølvstandard. Årsaken til denne særnorske sølvstandard må sees i sammenheng med opprettelsen av Norges bank i 1816,som Stortinget finansierte ved å pålegge norske bønder en engangs avgift i sølv utregnet etter hvor mye gjord de eide. Den såkalte ”sølvskatten” førte til at Norges nye nasjonal bank fikk inn store mengder med Teresa-daler som inneholder 830 promille sølv. Teresa daleren var regnet som den vanligste betalingsenhet for leiesoldater rundt om i Europa på 1700 tallet. Mynten avbilder den Østerrikske dronningen Teresa. Mynten var i daglig bruk mange steder i verden helt frem til begynnelsen av 1900 tallet. Den store mengden med Teresa-daler som bøndene i Norge hadde liggende på kistebunnen er for meg et solid bevis på at også norske kvinner og menn, reiste ut og søkte lykken som soldater og eventyrere.
Ser vi nærmere på alliansene mellom stormaktene ute i Europa på slutten av 1700 tallet var Danmark Norge knyttet kulturelt og militært til Frankrike. Mange Norske sjøfolk tjenestegjorde på Franske skip både som mannskap og offiserer. Vi må ikke glemme at vi under Napoleonskrigen var en alliert av Frankrike og sloss på deres side helt frem til nederlaget var et faktum i 1814.

Fra Uniform til folkedrakt
Motene i Norge utvikler seg i tråd med tiden, og det som i utgangspunktet var uniformer går over til å bli folkedrakt. Folk skaper sin egen identitet og tilfører draktskikken mange nye elementer som gjenspeiler viktig symbolverdi for folk flest. Et interessant eksempel på dette er knappe mønstre som brukes i Telemark bunader. Disse mønstrene symboliserer blomsten på opiumsvalmuen og er identiske med tilsvarende Filigran arbeider som fortsatt er i bruk hos Mong folket i Burma og Nor Thailand. Her er det fortsatt tradisjon for at fattige utslitte bønder ute i provinsen røyker opium for å lindre smertene i den nedslitte kroppen etter et liv med fysisk hardt arbeide preget av svært fattigslie kår. Deres situasjon i dag er ikke så forskjellig fra hvordan folk flest hadde det i det før industrielle bondesamfunnet. I Norge kom det forbud mot å røyke opium i 1852?. Dette førte til at det ble slutt på å nyte opium rundt om på vertshus i norske byer. Det er spennende at selv om opium ble forbudt levde symbolet på opium videre i norske folkedrakter.
Eksemplene er mange på tilsvarende bruk av viktige symboler som gjenspeiles i Norske folkedrakter.
Ser man nærmere på mønstre brukt i vester til mannsbunader fra Valdres, Østerdal og Gudbransdal vil man kunne gjenkjenne ulike skotske familier sine kilte mønstre. Disse kilte mønstrene kalles Tartan og er en viktig del av den skotske kultur med røtter langt tilbake i historien. Når ulike Tartarn mønstre finnes i norske folkedrakter, gjenspeiler dette den status og ære det må ha vært å kunne vise samtiden at man hadde deltatt i motstanden som førte til at skottehæren på 300 mann, ledet av Kaptein Georg Sinclair, ble tilintetgjort sør for Otta i Gudbransdalen i 1612? Hendelsen vakte stor oppsikt ute i Europa ved at den Dansk Norske kongen brukte historien om den frie stolte norske bonde sin seier over skottene til å skaffe penger for å kunne fortsette krigføringen mot svenskene. Bøndene ble sammenlignet med ”David sin kamp mot Goliat” som førte frem til at det gode seiret over det onde. Sannheten er at bondehærer var sammensatt av erfarne tidligere soldater med lang erfaring fra leiehærer rundt om i Europa. I motsetning til skottene hadde bondehæren god tid på seg til å forberede et bakhold som tilintetgjorde Sinclair sine menn. Ingen av skottene fikk beholde livet etter møtet med den norske bondehæren. Det må ha vært stor stas å kunne vise frem en vest laget av stoffet i en av de skotske soldatene sin kilt, etter det historiske slaget i 1612. Slekten sin historie var en viktig del av fortellertradisjonen i det gamle norske bondesamfunnet. Fortellingene om forfedrenes kamp mot skottehæren levde videre sammen med Tartan mønstrene fra de skotske soldatene sine kilter som fortsatt er i bruk i mannsbunader fra Valdres, Østerdal og Gudbransdal, selv om de ulike bunadene vesten brukes til, tilhører en draktskikk fra begynnelsen av 1800 tallet. For meg vitner dette om at symbolverdien i en gjenstand kan leve videre selv om moter og tradisjoner endres over tid.

Det finnes også norske bunader som har opprinnelse i senere tids by borger drakter og lensmannsuniformer fra siste del av 1800 tallet. Det er med andre ord grunnlag for å kunne hevde at de norske bunadene strekker seg over en periode på minst 300 år og representerer mange ulike former for klesdrakter og moter i Europas historie. Hvorfor akkurat vi her i Norge skulle ha beholdt ulike klesdrakter fra forskjellige historiske epoker som nasjonaldrakter, har etter mitt syn sammenheng med fremveksten av en en egen norsk identitet utover på1800 tallet. Resultatet av denne nasjonale bevisstgjøring ble som vi alle vet løsrivelse fra Sverige og opprettelsen av en egen selvstendig Norsk stat i 1905. I gledesrus over å ha vunnet vår frihet som en selvstendig nasjon vokste behovet for en egen identitet frem. Gamle klær ble funnet frem fra stabbur og loft og satt sammen til de bunader vi kjenner i dag. Det er ingen tvil om at disse folkedrakter som her ble skapt har vært med på å gi norske menn og kvinner en særegen nasjonal tilknytning som det er viktig å ta vare på. Vi skal være stolte av å ha skapt en bunadstradisjon basert på ulike klesplagg hentet fra ulike perioder av vår felles Europeiske kulturarv.



September 2009

Henning Kumle
Can Philol

WWW.BunadForMenn.no
Farbergshagen Gård, Nyhushøgda 119
2355 Gaupen
Tlf: 975 34 439 \ 62 36 31 51