Festspillene i Bergen's photostream

Festspillene i Bergen

20. mai – 3. juni 2009
26. mai – 10. juni 2010
25. mai – 9. juni 2011
23. mai – 7. juni 2012
22. mai – 6. juni 2013
21. mai – 5. juni 2014


Festspilldirektør siden august 2005: Per Boye Hansen
Festspillene i Bergen er under H.M. Kong Harald Vs høye beskyttelse.

Festspillene i Bergen presenterer kunst i alle sjangre, musikk, litteratur, teater, dans, opera og billedkunst og er den største musikk- og teaterfestivalen i Norden.

Overordnet målsetning for Festspillene i Bergen er å presentere kunst på høyeste nivå til flest mulig mennesker. Vi skal være det viktigste møtested for kunstnere i Norden og Baltikum.

Tradisjonsbærer og fornyer
Festspillene har sitt utspring i den klassiske årtusenlange europeiske kulturtradisjonen. I dag er det andre kulturytringer enn den klassiske som dominerer Norge, og derfor har Festspillene en viktig ivaretagende funksjon og en stor arv å forvalte. Samtidig skal Festspillene ha mot til å utfordre konvensjonene. Like viktig som det er å bevare tradisjonen og gi denne kulturarven videre til nye generasjoner, er det å problematisere det etablerte og gi rom og mulighet til nye kunstneriske uttrykk. Dobbeltrollen som tradisjonsbærer og fornyer definerer vårt kunstneriske oppdrag, og festspillprogrammet skal vise kunsten og kulturens mangfold og stimulere til refleksjon.

Festspillene i Bergen har i de siste årene utviklet seg til å bli en av de førende kunstfestivaler i Europa (…) Og hva programimpulsene angår, så utvikler Bergen seg mer og mer som en konkurrent til Festspillene i Salzburg Jan Brachmann, Berliner Zeitung

Nordiske Impulser
Nordiske Impulser er Festspillenes signatur. Festivalens mål er å presentere kunst fra de nordiske og baltiske land. Vi søker ikke en felles identitet, men ser etter forskjeller ulikheter. Impulser innebærer at vi selv initierer forestillinger som ellers ikke ville sett dagens lys. Egne produksjoner viser at festivalen ikke bare er mottaker, men også en viktig bidragsyter i det internasjonale festivallandskapet.

Bergen, Norges kulturhovedstad
Bergen ligger mellom syv fjell ved inngangen til Norges fjordrike. Byen har en progressiv musikkscene, flere teatre og et profesjonelt ballettensemble. Bergen er hjembyen til Jon Fosse. Henrik Ibsen var en gang ansatt ved Den Nationale Scene og et av verdens eldste symfoniorkestre, Bergen Filharmoniske Orkester, holder til her. Hjemmene til Edvard Grieg, Ole Bull og Harald Sæverud er uforglemmelige arenaer for konserter i festspillperioden.





Mål og mening med Festspillene
Festspillene mottar i overkant av 20 millioner kroner i offentlig bidrag. Hvilke krav stiller dette til oss? Hvilken oppgave må vi løse for å legitimere ressursbruken, spør Per Boye Hansen i denne kronikken som stod på trykk i Bergens Tidende 06.01.07

Festspillene møter utfordringer fra flere hold. Noen hevder at vi er for eksperimentelle, mens andre anklager oss for å være et finkulturelt fenomen for en allerede privilegert overklasse. Enkelte røster hevder at Festspillene lever på siste rester av en utdøende kulturytring.

På den liberalistiske høyresiden er det uttalt ønske om at Kulturlivet bør klare seg selv uten innblanding fra Staten. Demokratiske røster hevder at støtten til oss bare kommer en liten elite til gode og krever at vi først og fremst må være tilgjengelige for alle. Når det gjelder kultur hersker det en grunnleggende skepsis til spørsmål om noe er bedre eller viktigere enn noe annet.

Innen næringsliv og særlig idrett, ser dette helt annerledes ut. Der aksepterer vi at noe er bedre enn annet, ja vi krever topprestasjoner av våre nasjonalhelter. Kanskje fordi idrettsprestasjoner og suksess i næringslivet er lettere å måle?

”Å være vare eller ikke vare”, det er spørsmålet, for å vri litt på prins Hamlets grublerier. Jeg tror at det hardeste angrepet vi utsettes for – og i økende grad – kommer fra dem som mener at Festspillene skal lønne seg. Vi blir av mange likestilt med alle andre underholdningstilbud og dersom Festspillene reduseres til et tilbud om en ”hyggelig kveld å by´n”, ja da kan jeg forstå at det stilles spørsmål ved Festspillenes offentlige tilskudd.

Konflikten mellom såkalt finkultur og folkekultur er spesielt sterk i Norge. En del av retorikken som brukes her til lands er mer eller mindre fraværende i andre europeiske kulturnasjoner. Det norske ordet ”finkultur” gir for eksempel en emmen smak. Ordet er i utgangspunktet negativt ladet og gir assosiasjoner til overklasse, champagne og russisk kaviar, for så vidt utsøkte varer, men ikke helt comme il faut. Oversatt til engelsk heter det ”the fine arts”. Da er vi med en gang inne i Shakespeares sonetter eller Turners landskapsmalerier. På tysk heter det ”Die schöne Künste”, noe som de aller fleste tyskere vil forbinde med grunnleggende verdier for sin sivilisasjon, med Goethe, Schiller, Mozart og Beethoven i spissen. I Norge er våre kunstnere som Grieg og Ibsen først og fremst nasjonalhelter, sekundært – eller helst ikke - representanter for en ”elitekultur”.

I offentligheten måles Festspillene i all hovedsak etter antall besøkende og etter antall kroner og øre vi tjener i billettinntekter. Det underliggende spørsmålet er hele tiden dette: Fortjener Festspillene offentlige støtte?

Hva ville i så fall skjedd uten denne støtten?

For det første ville en rekke prosjekter falle helt ut. Oppsetningen av Peer Gynt, som vi bestilte fra Barcelona i fjor, kostet ca 3,5 millioner totalt å produsere. For seks forestillinger. Vi hadde et besøksbelegg på over 90 prosent, ca 2300 besøkende som ga oss billettinntekter på 515 000. Som igjen gir en snittpris på 224 kroner. I tillegg fikk vi privat støtte på 690 000,-. Det offentlige bidraget var altså på knappe 2,3 millioner. Skulle vi ha gitt publikum regninga, så ville billettene i snitt ha kostet ca 1200 kroner. De aller fleste har anledning til å betale 200 kroner for en billett, de aller færreste kan betale 1200.

Vi hadde ikke klart å realisere dette prosjektet uten offentlig tilskudd. Reduserer vi tilbudet av denne type for de som kan betale for det, så gjør vi samtidig kunst utilgjengelig for store deler av befolkningen. Det kan vi ikke gjøre. Vårt mandat fra staten er tvert i mot å gjøre kunst av høy kvalitet tilgjengelig for flest mulig mennesker.



De kunstuttrykkene som Festspillene først og fremst presenterer, teater og musikk, springer ut av en årtusenlang europeisk kulturtradisjon. Jeg vil hevde at våre tradisjoner innen musikk og scenekunst har preget utviklingen av vår sivilisasjon og har gitt oss vesentlig bidrag til det vi kan kalle for vår kollektive bevissthet eller identitet.

Samtidig er møter med kunstuttrykk veldig ofte personlig utslagsgivende. For meg har kunstmøter vært vesentlige for mine valg, for egen orientering og oppfattelse av meg selv som et sosialt engasjert og opplevende menneske. For meg er det helt naturlig å ta utgangspunkt i det som vi med et noe belastende ord kan kalle for en vestlig kunstkanon. Verk av Beethoven, Mozart, Brahms og Grieg har vesentlige kvaliteter som fremdeles er gyldige for oss i dag.

Shakespeare, Tsjekhov, Brecht og Ibsen (som er årets festspillmeny) utforsker menneskelige grunnsituasjoner og rammebetingelser som fremdeles hensetter oss til undring, rammer oss i sin konsekvens og dramatikk, åpner opp for uante erkjennelser og trenger inn i menneskesinnet med en innsikt som fremdeles avtvinger vår respekt, beundring og ikke minst begeistring.

Det er ikke Festspillenes oppgave å verne om vedtatte sannheter gjennom rekonstruksjoner av tidlige verkers mesterverk i en salgs museal beundring. Vår oppgave er å oppspore våre røtter, overprøve tradisjonen og se hva som fremdeles har betydning for oss i dag.

Dette forutsetter en bevisst holdning til våre kulturelle tradisjoner. Selv om vi erkjenner at tidene forandrer seg, så betyr det ikke at de nødvendigvis forbedrer seg. Det er flere som vil hevde at aldri har så mye kunnskap godt tapt som i vår tid. Det er en drøy påstand i vår teknologiserte og opplyste tid, men jeg tror den rommer viktige sannheter. Med en slik ydmyk holdning til vår egen tradisjon og kulturhistorie kan den bli en ressurs for fornyelse og nyskapning, ikke bare et reservelager av utbrukte former og ideer.

Der er i denne dialogen mellom tradisjon og fornying at Festspillene finner sin legitimitet : Hva kan vi lære av tradisjonen, hvordan lever tradisjonen videre i dag og hvilke nye retninger tar tradisjonen for å åpne opp nye dører i vår felles utforskning av det kunstneriske rom.

Vi må grave i deserted churchyards og så frø i sterbende Gärten for å bruke to titler av årets Festspillkomponist Bent Sørensen.

I Statens tildelingsbrev til Festspillene heter det at vi skal gjøre musikk av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for flest mulig. Dette er helt analogt med vår egen målsetting: Festspillene skal produsere og presentere kunst av høyeste kvalitet og formidle dette til flest mulig mennesker – men i den rekkefølgen. Vi skal først produsere og presentere kunst av høyeste kvalitet. Så skal vi formilde og gjøre dette tilgjengelig for flest mulig mennesker. Ikke omvent.

Å måle antall mennesker er lett. Å måle kvalitet er vanskelig. Selv er jeg overbevist om at mye av kraften i det kunstneriske budskapet ligger nettopp i dens kvalitet. Det er først når orkesteret fungerer helt samstemt, sammen følger den indre strømmen i musikken, frigjør musikkens iboende krefter ved presisjon, tilbyr et bredt uttrykksregister og fanger et vell av nyanser, det er først da at musikkens kraft og mening åpenbarer seg. Spesielt i brytninger der meninger står mot meninger, der det nye trenger seg fram og møter motstand er kvalitet den egenskapen som frigjør det nye, åpenbarer skjulte sannheter i kraft av sin overbevisende kvalitet.




Kunstens egenverdi
Per Boye Hansens foredrag ved Vestlandskonferansen 2005

Når kulturpolitikk eller kultur og næringsliv står på programmet, dukker det nesten alltid opp en spesiell setning: «Vi må ikke glemme kunstens egenverdi». Per Boye Hansen er påtroppende Festspill-direktør og taler 9 juni om kunstens egenverdi under Vestlandskonferansen.
Posisjonen som et slags tillegg, oppfordringen og påminnelsen om at vi ikke må glemme, viser kunstens utsatte posisjon. Og denne påminnelsen gir mer grunn til at varsellampene skal lyse, enn til tilfredshet med at vi har fått med oss alle nødvendige aspekter og hensyn i debatten.

Når vi snakker om kunst og kultur, som om de var to sider av samme sak, så kan det lett oppfattes slik at kunsten og kulturen er noe det gjelder å ta vare på, noe støtteverdig, noe ideelt, noe som ikke helt klarer seg selv. Og det å støtte kunsten og kulturen - det er noe vi strengt talt ikke er tvunget til, men vi gjør ut fra et ønske om å fremstå som gode samfunnsborgere.

Og kulturlivets aktører er ofte selv ivrige til å stå frem som trengeverdige representanter for spesielle interessegrupper, idealistiske kulturarbeidere som kjemper om det offentliges oppmerksomhet og gunst. Sammenhengen er åpenbar.

Slik offentligheten etter hvert har skjøvet kunsten og kulturen ut som et marginalt område som tilgodeses med noen promiller av statsbudsjettet, har kulturlivets aktører funnet seg i å være lydige tiggere som ber om å kunne utføre sitt bidrag til samfunnets beste, der grensen mellom sosialarbeidere og kulturarbeidere nærmest er utvisket.

Vi er kommet dit at selve grunnlaget for vår eksistens, byggesteinene for vår sivilisasjon, forutsetningene for vår tanke og vårt følelsesliv, premissene for våre sosiale liv og hele vår samfunnsstruktur, blir sett på som en pasient med pustebesvær som det gjelder å pleie så godt vi kan, slik vi også tar oss av andre viktige sosiale og ideelle oppgaver i samfunnet. Vi gjør det i den grad det strengt talt er nødvendig - og selvfølgelig: i den grad vi har råd til det. At sykehjemsplasser og eldreomsorg blir satt opp mot bevilgninger til operahus og kunstnerstipender, er bare en konsekvens av denne utviklingen.

Når vi snakker om næringsliv og kulturliv, så kan man få inntrykk av at det er kulturlivet som trenger og som nyter godt av næringslivets støtte og velvilje. Men i realiteten så forholder det seg motsatt. Det er næringslivet som er helt avhengig av kulturlivet. Det er kunstnerne, filosofene, vitenskapsmennene og arkitektene som har skapt den vestlige kultur vi fremdeles påberoper oss å være en del av. I dag kan det virke som om kunsten og kulturen er blitt overflodsfenomener, noe vi kan tillate oss når vi ser oss råd til det, mens næringslivets krav til materiell vekst er selve grunnlaget for utviklingen og fremskrittet og rettesnoren for hele samfunnsorganismen.

Men vår kultur er selve det fundamentet av rasjonalitet og irrasjonalitet som vårt samfunn bygger på. Vi kan fortrenge våre drømmer, men våre drømmer lar oss ikke være i fred av den grunn. Vi kan kutte over våre røtter, men må bære konsekvensene selv.

Kultur som næringsutvikling synes å være vår tids store prosjekt. Slik kan vi jo slå to fluer i ett smekk. Vi kan utvikle næringslivet ved å bruke kulturlivet som middel - som brekkstang. I en slik sammenheng kan vårt kjente begrepspar kunst og kultur bli en skjebnesvanger sammenblanding av likt og ulikt. I stedet for å opptre som gode brødre, blir sammenstillingen et tohodet troll som står i en krass interessekonflikt, samtidig som de begge sitter på og tærer av den samme kroppen.

Kunsten er riktignok en del av kulturlivet, men står likevel i sterk interessekonflikt til det kulturlivet som det springer ut av. På mange måter kan man si at kulturen er kunstens verste fiende! Kulturlivet dekker våre behov, kunsten innfrir våre lengsler. Kulturen skal ta vare på tradisjonen, kunsten skaper nye tradisjoner. Kulturen er på sitt beste den tryggheten, den dannelse som gjør oss i stand til å vokse som mennesker og utvikle vår personlighet. Kunsten utfordrer oss til å søke nye horisonter, til å gjøre opprør med oss selv og stiller oss i dialog med det fremmede i oss. Og kanskje slik fører kunsten oss i kontakt med det mest opprinnelige, det innerste i vårt vesen. En av de beste definisjoner på kunst jeg vet om er at «kunst er det stedet der vi gjenkjenner oss i det vi ikke kjenner fra før».

Vi lar oss ofte provosere av kunsten fordi den sprenger våre forståelsesrammer. Det skyldes som regel at vi stiller helt urimelige krav til kunsten. Vi vil at den skal tilpasse seg oss, bekrefte vår smak, våre tanker, våre oppfatninger, holdninger og forventninger. Og aller sterkest reagerer vi hvis kunsten pirker bort i vår egen dobbeltmoral. Og den er vi alle i besittelse av. Selv en festtalende festspilldirektør.

Kunsten lar seg ikke innordne i planmessige næringsutviklingsprosjekter. Moteindustrien, design, næringsdesign, IT-industri, medieindustri, eller meningsproduserende næringer som det også heter, er alle deler av kulturlivet. De er alle svært nyttige i moderne næringsutvikling og sentrum for den interesse både næringsliv og politikk har når det gjelder å finne nye vekstområder. Men også her snakkes det om kunst og kultur. Som om «bly og vann» (en tittel hentet fra en av Jon Fosses romaner) skal kunne blandes i et innovativt samlende næringsutviklende prosjekt.

Kunsten og kulturen hører til helt ulike begrepsverdener. I stortingsmeldingen om kultur og næringsliv som kom i vinter, står det veldig mye om innovasjon, om skapende virksomheter, om fremtidsrettede industrikulturer, grensesprengende foregangsprosjekter, sjangeroverskridende samarbeidsprosjekter, spennende opplevelsessentra med lekende utforming og integrerte løsninger for tverrfaglig kunstproduksjon. Dette er kulturlivets språk, moteindustriens begreper og medienes sjargong. Kunsten dreier seg om mer jordnære begreper som angst, tvil, tro, nærhet, distanse, ømhet, erkjennelse, lengsler, opphav og død, evighet og forgjengelighet. Prøv å sette de ordene inn i en stortingsmelding!

Kravet til at kunstneren skal tilpasse seg, bli en del av kulturen, ja til og med innordne seg næringslivets premisser har alltid vært til stede og vil bare øke i styrke. Forfattere skal lære mer om markedsføring og bli tilpasningsdyktige i dagens medieverden, skuespillere ser et større og større marked innenfor reklame og underholdning: i kveld Beckett på National - i morgen troverdig formidler av livsforsikring som tv-reklame. Like absurd begge deler.

Sammenblandingen er en trussel, både mot kulturen og mot kunsten. Kulturen skal ikke nødvendigvis være så grensesprengende og nyskapende. Det bør den overlate til kunsten. Og kunsten må vises en respekt og en ærbødighet, samtidig som den må tåle en hensynsløs kritikk og sterk motstand, da vi bør erkjenne at kunsten kan utfordre oss i våre grunnvoller. Grunnvoller som er selve vår kultur.